Karoline Krüger gleder seg til å spille en kvinne som tør å stille de helt store spørsmålene.
Tekst & foto: Mette A. Haugland
— Jeg fikk et råd fra en klok dame en gang om at man skal lese Kristin Lavransdatter tre ganger i livet: tidlig, midt i livet og som gammel.
Hun har gjort som den kloke damen sa. Da Karoline leste Kristin Lavransdatter for første gang som noen-og-tjueåring var det kun kransen som gjalt, den store kjærlighetsfortellingen. Alt annet var bare detaljer. Når hun i august står på Karpedammen scene som Sigrid Undset sin store romanheltinne, er målet å kunne se henne innenfra.
—Da jeg leste den om igjen for seks år siden var det en helt annen bok. Det var en fortelling om et menneske som slåss så hardt for det hun vil, men er steil og stad og blind for det andre mennesker har ofret for å følge sitt kall. Denne gangen må jeg lese med tanke på å se henne innenfra. Med en større forståelse. Jeg kan ikke tillate meg den samme irritasjonen.
“Jeg har jobbet ganske mye med Karoline, og blir ofte overrasket over hvor allsidig hun er. Og hvor solid hun er i alt hun gjør. Hun er varm og ekte, men kan også være kjølig, direkte, oppriktig og har en fin sødme (særlig når hun synger). Og så er hun vakker. Og morsom, - både på scenen og å være sammen med. Og litt «gal», - det liker jeg. Sanglig er hun suveren! Jeg er storfornøyd med å få henne som Kristin.”
—Det er en episk historie
Karoline er ingen fremmed på Karpedammen scene. I 2017 og 2018 spilte hun Den Grønnkledde og Anitra i oppsetningen av Peer Gynt på samme sted, også da med Svein Sturla Hungnes som regissør. Å komme tilbake til festningen og uteteater passer henne perfekt.
—Forunderlig nok ville skjebnen det slik at jeg stakk hodet innom en prøve på Kristin Lavransdatter i fjor. Da ante jeg ingenting om at jeg senere skulle komme hit. Herborg Kråkevik har gjort den rollen så bra i flere år, at det nærmestVAR «hennes» rolle. Det blir intenst og krevende. Mange toner som skal treffes og mye emosjoner. Men, det er teater slik jeg liker det: tettpakket, hvor man jobber tett og har lange dager som går i ett. Å drive med teater på Karpedammen er en fantastisk uteteater-opplevelse. Rommet er så stort og det blir mektig, med lyset, murveggene og den gamle tiden. Det er en episk fortelling om et liv som kler de store omstendighetene som er på Akershus.
Men, der Peer drar ut i verden og gjør sitt, lever Kristin et liv under strenge rammer.
Men, der Peer drar ut i verden og gjør sitt, lever Kristin et liv under strenge rammer.
— Husker det slo meg da vi jobbet med Peer Gynt, at er det forbeholdt mennene å si hvem vi er som mennesker? Derfor er det veldig vakkert å få gjøre Kristin, fordi hun stiller de store spørsmålene. Ikke bare “Hvem er jeg som kvinne?”, men «Hvem er jeg som menneske? Når blir jeg hel? Er det fordi jeg elsker
eller fordi jeg blir elsket?» Skjønnheten i historien er at den er kompleks, figurene er komplekse. Det ser man når man leser den med et åpent blikk, at det er mer sammensatt, og det er fint.
—Kristin oppstår i publikums blikk
Gjennom syv kvelder skal hun sammen med skuespillerkollega Anders Gjønnes ta oss med opp på de høye toppene og ned i de dype dalene som utgjør kjærlighetshistorien mellom Kristin og Erlend. Hele følelsesregistret skal spilles ut.
—Det blir kraftig. Men, min erfaring er at det er i prøveperioden det er krevende. Man bakser så mye, leter og holder på. Går langt ut og ser man må trekke seg tilbake. I øyeblikket man vet hva man gjør, har satt rammene og funnet hvilket emosjonelt rom vi skal spille i, opplever jeg det som en glede uansett hvilken del av registret det er i. Dypt fortvilende eller jublende Mamma Mia-glede – det er en renselse hver kveld uansett.
—Og man har aldri grep om noe. Når jeg skal gjøre en rollefortolkning er ikke min jobb å ha ett totalt grep om Kristin, men forstå hver eneste situasjon som oppstår og hvilket forutsetninger hun har med seg inn. Kristin oppstår i publikums blikk på dette, ikke i meg. En klok regissør sa at vi har en tilbøyelighet til å se på rollekarakterer og tenke deres handlinger som lineær emosjonell logikk. Mens i virkeligheten spinger vi fra glede til sorg og fra raushet til smålighet hele tiden. Det er de enkelte situasjonene som er viktige, og mer et spørsmål om å være tilstede i hvert øyeblikk.
Kransekake-livet
Karoline går for å være en allsidig person. Både komponist og fullbåren teaterartist. For tiden er hun høyaktuell med en fot i oppsetningen av Chess på Folketeateret, og en på TV-skjermen som en av artistene i årets utgave av Hver gang vi møtes.
—Jeg ser at jeg har gått i sirkel mellom de ulike områdene og synes egentlig det er selve vekselvirkningen som er spennende. Når du står på scenen som utøver så vet du at selve premissene i det du gjør er lagt av den og de som har skrevet materialet du arbeider med. I dette tilfellet Julian Berntzen, Svein Sturla Hungnes og Brit Bildøen. Å få mulighet til å også jobbe på skapernivået synes jeg er veldig spennende.
— Et teaterverk er som ett felles sankthansbål, som vi sammen med regi, lys, musikk og dansere har bygget. Og så er det skuespillerens og musikernes jobb å puste ild og liv i verket. Men, å få arbeide med selve premissene er veldig givende. Det har gitt meg mye kunnskap som jeg kan bruke når jeg står på scenen. Jeg vet hvordan musikk jobber for å bygge opp scener, hvor legge replikker, hvor man får mest uttelling. Men, jeg har hatt det godt på scenen de siste 10 årene, så det tyder på at jeg blir også der en stund til.
